En diagnose for alt

Verden går stadig fremover. Ting som i gamle dager enkelt og greit ble betegnet som umoral, blir i vår opplyste tid sykdomsforklart med flotte fremmedord som ”traumatisk syndrom”, ”obsessive compulsive disorder” og annet akademisk på utenlandsk. Moderne psykiatri synes i økende grad å spille på lag med små og store kriminelle, seksualforbrytere, voldsmenn, tyver og notoriske gærninger av ymse slag. Det glade budskap er: ”Gratulerer! Du erklæres herved for ikke tilregnelig og ansvarlig i gjerningsøyeblikket. Din ABCD2XFWH taler til din fordel i formildende retning.”

(klikk for større bilde)
Det er utrolig hvordan en slik velklingende diagnose hjelper på selvfølelsen. Nesten som en hedersbevisning man bør ramme inn og henge opp på veggen. Og merkelig nok kjenner man seg ikke sykere av det, men snarere friskere og lettere til sinns. Verre blir det ikke heller av at man endelig har funnet en medisinsk tittel å legge skylda og ansvaret over på, og som får en til å føle seg litt mindre dritdårlig. A diagnosis a day keeps the reasoning away.. Blå resept og pilleboks er betraktelig lettere å ty til enn botsbenken.

Ikke ukjente Bjarte Baasland poserer villig i helgens medieoppslag med sin nyervervede diagnose ”Velo-Cardio-Facial-Syndrome” (VCFS), som ifølge ham selv skal være en hovedårsak til at han i løpet av få år spilte bort rundt 55 millioner kroner på nettpoker. Her ligger altså svaret bak at han skal ha ruinert sine foreldre gjennom svindel og løgn, og ødelagt andres liv så vel som sitt eget. ”Hele livet har jeg følt at jeg ikke er som alle andre. For meg ble det en lettelse at jeg endelig fikk en diagnose, da det setter mine lidelser i et system og forklarer mine problemer”, sier han.

Før i tiden kalte man en spade for en spade. Stjal du, så var du en tyv. Svindlet du noen, så var du en bedrager. Men verden er ikke lenger det den engang var. I dag har vi kompliserte, latinske navn på det meste. Sammensatte ord og begreper ingen egentlig begriper seg på, men som visstnok skal forklare hvorfor Jeppe drikker, ikke bare at han gjør det. Alle alfabetets versaler benyttes i dag for å gi problemverstingene et mer akseptabelt ansikt. Det skal vekke medlidenheten og forståelsen i oss, inkludere og ikke utstøte. Forståelig nok, så langt.

Og ærlig talt: Min intensjon med disse linjer er ikke å harselere skadefro og selvrettferdig over andre menneskers tragedier og livsskjebner som brettes ut i all sin sosialpornografiske gru. Jeg har nok med mine egne synder og skavanker. At det også finnes bakenforliggende årsaker og historikk bak de fleste dumheter som begås av oss mennesker, er hevet over tvil. Barndom, oppvekst, arv og miljø – alt kan brukes til vår fordel for å forstå seg i hjel på vår til tider ubegripelige atferd. Visst er det tragisk.

Men er det ikke ennå mer tragisk å fritas for skyld, når ansvaret vitterlig er mitt? Gjør vi ikke hverandre en bjørnetjeneste ved å bagatellisere synden, framfor å kalle den med dens rette navn? Berøver vi ikke mennesker muligheten for en reell gjenopprettelse og forandring ved å frata dem ansvaret? Underminerer vi ikke vår egen rettferdighetssans ved å kompensere for syndens alvor gjennom alskens velmente strykeøvelser medhårs? Er ikke sannhets erkjennelse, innrømmelse og bekjennelse indre prosesser av avgjørende verdi for vårt livs helse, og som ikke kan erstattes?

For et års tid siden skrev jeg litt om dette temaet her på bloggen, der jeg blant annet reflekterte litt over følgende: Mon tro om Adam og Eva var strafferettslig tilregnelige i gjerningsøyeblikket? Kanskje led de egentlig av en eller annen ukjent psykotisk/emosjonell forstyrrelse? Burde ikke Gud heller ha sett gjennom fingrene med det de gjorde, og heller sperret dem inne til oppbevaring på ubestemt tid? Eller hvorfor ikke en slags terapeutisk samfunnsstraff i Edens hage? Hvorfor møtte de ikke større forståelse og gjennomslag for sine desperate argumenter til eget selvforsvar: ”Kvinnen som du gav meg, dåret meg!” ”Det var egentlig ikke meg, men hageslangen…”

Hvor bevisste var de i forhold til de varige skader og fryktelige konsek- venser som synde- fallet fikk, både for etterkommerne og for hele skaperverket? Hvilke formildende omstendigheter talte til forsvar for våre forfedre? Står vi som mennesker i dag selv moralsk ansvarlige for våre gjerninger? Eller kan vi ikke alle like gjerne påberope oss en eller annen multi-hyper- ABCD-diagnose? Kan vi ikke bare anskaffe oss en henvisning til syndebukker, som kan unnskylde og bortforklare våre uvettigheter og gi oss forhandlingsgrunnlag for strafferabatt?

Eller er det andre som må bære ansvaret for og konsekvensene av våre handlinger, bare vi har en flertallsjury på vår side eller en psykiatrisk diagnose som gir oss dispensasjon fra loven? Ut ifra hvilke kriterier kan såkalt bemyndigede ”sakkyndige” og fagautoriserte forståsegpåere avgjøre graden av min tilregnelighet, slik at jeg eventuelt ikke kan stilles til ansvar for ting jeg sier og gjør? Og i hvilken grad åpner dette uante muligheter for spekulasjon og utnyttelse?

Hvor har de blitt av i dag, alle de som når de blir tatt med buksene nede, ikke har noe annet å skylde på enn sin egen dumhet? Har de utgått på dato, de som ærlig innrømmer: Det var rett og slett min skyld, det som hendte? Jeg tar ansvaret, uten forbehold og formildende omstendigheter. Når ble det egentlig politisk korrekt å gå på akkord med sin egen samvittighet?

For den ydmyke, angrende synder finnes det både nåde og tilgivelse. Juridisk sett kan en slik uforbeholden tilståelse også gi rom for både oppreisning og strafferabatt, da det baserer seg på en klar erkjennelse av de faktiske forhold. Men den som tyr til det urgamle diagnostiseringstrikset fra Edens hage, vil nok i økende grad også slite med et troverdighetsproblem.