Forskjell på folk..

Min gryende høstdepresjon forsvant merkelig nok som dugg for sola (som i dag har glimret med sitt fravær), da jeg til morgenkaffen leste dagens VG-oppslag om de 33 innesperrede gruvearbeiderne i Chile. Arbeidslaget har til nå sittet (u)trygt forvart en drøy kilometer under bakkenivå i 18 dager. Og utsiktene er ikke veldig oppløftende:

- Vi fikk fortalt dem at de ikke ville bli reddet før nasjonaldagen 18. september, og at vi håper å få dem ut før jul, sier landets helseminister, Jaime Manalich til nyhetsbyrået Reuters.
Ifølge Manalich tok mennene nyheten med fatning, men risikoen er til stede for at de kan oppleve å få depresjoner og angst.
Sannheten om hvor lang tid redningsarbeidet kan ta ble en stund holdt skjult de første dagene etter at de ble funnet, fordi redningsmannskapene fryktet at de ville miste håpet. Gjennom et borehull sender de nå anti-depressiva, drikkevann, mat, kortspill og rene klær ned i en liten sjakt.
- Det vil være naivt å tro at de vil klare å holde motet oppe i så lang tid, begrunner helseministeren.

Så langt dagens VG/Reuters.

Og her sitter jeg i stua mi, en stakkars middelaldrende norsk mann med mange gode år foran meg i verdens rikeste land. Jeg har presens status som langtidssykmeldt og er i tilleggnyoperert i et kne, selvforskyldt slitasjeskadet etter årevis med milelang asfaltløping.
Men som man reder, ligger man. Bare spør skipsreder John Fredriksen. Han blir visst syk rett som det er for tiden, han også. Men da er det jo bare å flagge ut - behagelig godt over bakkenivå..

Her hos Jørgen Hattemaker har psyken tidvis vært slakt nedadgående mot gruvesjakta, etter ukesvis i sommer uten joggesko på beina. Så her sitter jeg, en smule selvmedlidende og vartes opp av min hardtarbeidende frue, med beinet høyt på en krakk når jeg ikke i nødens time er oppe småsutrende og prøver krykkene. Alle fjernkontroller og livsnødvendige duppeditter er heldigvis betryggende innen rekkevidde. Men så er jeg visst ikke riktig bra sjøl heller..

Mine dystre utsikter er som følger: 1 uke på krykker og smertestillende, deretter 4-5 ukers forsiktig gange og mye hvile. Så kan jeg sakte, men sikkert prøve ut mine halvgamle maratonbein. I friluft over bakkenivå. Øvrige framtidsutsikter er også svært lovende. Seriøst. Det nasjonale og lokale hjelpekorpset står formelig i kø for å bistå meg med sine profesjonelle råd og vink. With a little help from my friends, som det heter..

Ute er det nok en dag med regnvær, og ifølge medie-værgudene spøker det visst nå alvorlig for et etterlengtet rekeparty på vår flislagte terrasse i helgen. Hvilken bombe! Depresjon kan man jo pådra seg av mindre. Så er det da litt synd på meg likevel..

Men dagen blir faktisk upåklagelig mindre dritdårlig av å lese om denne nedsotede gjengen på andre siden av kloden, hvis framtidsperspektiv er et mulig liv i dagslys etter jul! Snakk om å overvære sin egen begravelse! Joggeturer og 5 om dagen er det nok også så som så med langt der nede i dypet. Nettilgang og mobildekning likeså. Lengre ned er det vel vanskelig å komme – bokstavelig talt. Noen påskjønnelse for ufrivillig overtidsarbeid fra arbeidsgiver eller forsikringsselskap er nok neppe heller øverst på dagsorden der i gården.

På den annen side blir nok gutta iallfall noen ørner i kortspill og løsning av verdensproblemer, samt forhåpentligvis svært gode venner! Felles skjebne, felles trøst må vite. Snakkis i globalmediene har de jo også blitt, med de uante potensielle muligheter for rikdom og berømmelse dette kan åpne for når de formodentlig atter ser dagens lys. Neida, aldri så gærent at det ikke er godt for noe. Og hadde jeg først vært der i deres gruvestøvler, hadde jeg nok benyttet anledningen til å anmode forsyningslinjene om å få firt ned noen utsøkte flasker migrenevennlig Chilensk rødvin. Og i mangel av Chiles nasjonalsang om drøye tre uker, tipper jeg høyodds på at gruvegraverne nok etterhvert vil stemme i med gode, gamle: ”Always look at the bright side of life! Dadom-dadom-tidom-tidom...”

Her i huset traller imidlertid radioen ut muntre toner fra evigunge Finn Kalviks gamle slager, med den fremdeles hyperaktuelle teksten:

Så fortell ikke meg at du er ensom
Og at sola aldri når fram til deg!
Kom ta min hånd og bli med meg på en tur rundt i byen
Så vil du snart forstå at du tar fullstendig feil!

Takkesangen oppad er herved aktivert og lykkepillene forsvarlig gjemt innerst i skapet. Luksuskrisen er avblåst, og Faren Over-signalet runger med sine lange toner fredfullt innvendig for denne gang. Egentlig skal du jo ikke tåle så inderlig vel den ulykke som ikke rammer deg selv. Men i dag gjorde jeg visst et hederlig unntak. Dagens katastrofenyhet fra Chiles beksvarte gruveganger hjalp meg iallfall til å få et noe mer nyansert perspektiv på min egen, stillesittende tilværelse. Oppløftende, paradoksalt nok..

Visst er det forskjell på folk!

Ledere med selvinnsikt

Etter å ha lest kronikken med overstående tittel i ukens KS, får jeg en slik ubeskjeden trang til å stemme i med apostelen Paulus: Jeg skulle egentlig ønske at alle var som meg!

Like smilende og rettroende. Like forbilledlig, like respektabel, like uklanderlig og like godt likt på Sørlandets bibelbelte så vel som i hele den Kongelige, norske Pinsebevegelse. Selvinnsikt har jeg også. Som Aage Samuelsen sang så beskrivende: Å bli noe bedre enn meg, det syntes jeg var vanskelig.

Er vi for ukritiske, kan det jo skape stor frustrasjon og i lengden et negativt syn på hva evangeliet er. Løsningen er altså: Vær mer kritisk! La oss på vegne av hele vår renhårige hjord markere behørig avstand til alle som ikke lever og lærer slik som oss. Og i særdeleshet dem som opptar pinlige spaltemeter i den kristelige sladrepressen og skaper jordskjelv på ryktebørsen. La oss ryste støvet av våre salige føtter,i etterpåklokskapens hellige navn.

La oss resolutt og kontant spytte ut av vår munn det som ikke smaker nøyaktig slik vi selv ville laget det i tråd med Mor Pinses store, reformerte kokebok. For det er jo her vi finner suksessoppskriftene på godt, gammeldags gudsbilde og godkjente kristendomstyper av edel norsk kvalitet. Bare husk og spe det hele ut til en smidig deig med litt relevant, kirkepolitisk korrekt krydder. Da får vi nok fram det usyrede brødets fortreffelige konsistens. Uten sjenerende klumper av amerikansk livsstil og herlighetsteologisk bismak, selvsagt.

La oss ikke bare klaske til den irriterende myggen, men også skyte kamelene! La oss i samme slengen også lage oss noen moteriktige kamelhårs-lusekofter av kadavrene, som kan legitimere vårt åndelige slektskap med ørkenprofeten Johannes.

Da skal vi nok etter hvert se at folk flest vil få et positivt syn på oss også. Da slipper vi nok billig unna alle disse uheldige signalene og plagsomme urokråkene som stiller vårt eget gode navn og rykte i et dårlig lys. Da vil nok alle syndbetyngede hedninger i vårt land omsider komme løpende til våre møter og erkjenne hvor fantastiske vi er, til forskjell fra alle tvilsomme humbugmakere. Vi som så gjerne vil fremstå som litt mer åndelig seriøse og kompetente, helstøpte og velspiselige enn alle andre. Eller i alle fall litt mindre dritdårlige.

Vårt motto er nå som før: Kom som du er, men bli som oss.
For det er jo vi som har skjønt det. Amen.

En diagnose for alt

Verden går stadig fremover. Ting som i gamle dager enkelt og greit ble betegnet som umoral, blir i vår opplyste tid sykdomsforklart med flotte fremmedord som ”traumatisk syndrom”, ”obsessive compulsive disorder” og annet akademisk på utenlandsk. Moderne psykiatri synes i økende grad å spille på lag med små og store kriminelle, seksualforbrytere, voldsmenn, tyver og notoriske gærninger av ymse slag. Det glade budskap er: ”Gratulerer! Du erklæres herved for ikke tilregnelig og ansvarlig i gjerningsøyeblikket. Din ABCD2XFWH taler til din fordel i formildende retning.”

(klikk for større bilde)
Det er utrolig hvordan en slik velklingende diagnose hjelper på selvfølelsen. Nesten som en hedersbevisning man bør ramme inn og henge opp på veggen. Og merkelig nok kjenner man seg ikke sykere av det, men snarere friskere og lettere til sinns. Verre blir det ikke heller av at man endelig har funnet en medisinsk tittel å legge skylda og ansvaret over på, og som får en til å føle seg litt mindre dritdårlig. A diagnosis a day keeps the reasoning away.. Blå resept og pilleboks er betraktelig lettere å ty til enn botsbenken.

Ikke ukjente Bjarte Baasland poserer villig i helgens medieoppslag med sin nyervervede diagnose ”Velo-Cardio-Facial-Syndrome” (VCFS), som ifølge ham selv skal være en hovedårsak til at han i løpet av få år spilte bort rundt 55 millioner kroner på nettpoker. Her ligger altså svaret bak at han skal ha ruinert sine foreldre gjennom svindel og løgn, og ødelagt andres liv så vel som sitt eget. ”Hele livet har jeg følt at jeg ikke er som alle andre. For meg ble det en lettelse at jeg endelig fikk en diagnose, da det setter mine lidelser i et system og forklarer mine problemer”, sier han.

Før i tiden kalte man en spade for en spade. Stjal du, så var du en tyv. Svindlet du noen, så var du en bedrager. Men verden er ikke lenger det den engang var. I dag har vi kompliserte, latinske navn på det meste. Sammensatte ord og begreper ingen egentlig begriper seg på, men som visstnok skal forklare hvorfor Jeppe drikker, ikke bare at han gjør det. Alle alfabetets versaler benyttes i dag for å gi problemverstingene et mer akseptabelt ansikt. Det skal vekke medlidenheten og forståelsen i oss, inkludere og ikke utstøte. Forståelig nok, så langt.

Og ærlig talt: Min intensjon med disse linjer er ikke å harselere skadefro og selvrettferdig over andre menneskers tragedier og livsskjebner som brettes ut i all sin sosialpornografiske gru. Jeg har nok med mine egne synder og skavanker. At det også finnes bakenforliggende årsaker og historikk bak de fleste dumheter som begås av oss mennesker, er hevet over tvil. Barndom, oppvekst, arv og miljø – alt kan brukes til vår fordel for å forstå seg i hjel på vår til tider ubegripelige atferd. Visst er det tragisk.

Men er det ikke ennå mer tragisk å fritas for skyld, når ansvaret vitterlig er mitt? Gjør vi ikke hverandre en bjørnetjeneste ved å bagatellisere synden, framfor å kalle den med dens rette navn? Berøver vi ikke mennesker muligheten for en reell gjenopprettelse og forandring ved å frata dem ansvaret? Underminerer vi ikke vår egen rettferdighetssans ved å kompensere for syndens alvor gjennom alskens velmente strykeøvelser medhårs? Er ikke sannhets erkjennelse, innrømmelse og bekjennelse indre prosesser av avgjørende verdi for vårt livs helse, og som ikke kan erstattes?

For et års tid siden skrev jeg litt om dette temaet her på bloggen, der jeg blant annet reflekterte litt over følgende: Mon tro om Adam og Eva var strafferettslig tilregnelige i gjerningsøyeblikket? Kanskje led de egentlig av en eller annen ukjent psykotisk/emosjonell forstyrrelse? Burde ikke Gud heller ha sett gjennom fingrene med det de gjorde, og heller sperret dem inne til oppbevaring på ubestemt tid? Eller hvorfor ikke en slags terapeutisk samfunnsstraff i Edens hage? Hvorfor møtte de ikke større forståelse og gjennomslag for sine desperate argumenter til eget selvforsvar: ”Kvinnen som du gav meg, dåret meg!” ”Det var egentlig ikke meg, men hageslangen…”

Hvor bevisste var de i forhold til de varige skader og fryktelige konsek- venser som synde- fallet fikk, både for etterkommerne og for hele skaperverket? Hvilke formildende omstendigheter talte til forsvar for våre forfedre? Står vi som mennesker i dag selv moralsk ansvarlige for våre gjerninger? Eller kan vi ikke alle like gjerne påberope oss en eller annen multi-hyper- ABCD-diagnose? Kan vi ikke bare anskaffe oss en henvisning til syndebukker, som kan unnskylde og bortforklare våre uvettigheter og gi oss forhandlingsgrunnlag for strafferabatt?

Eller er det andre som må bære ansvaret for og konsekvensene av våre handlinger, bare vi har en flertallsjury på vår side eller en psykiatrisk diagnose som gir oss dispensasjon fra loven? Ut ifra hvilke kriterier kan såkalt bemyndigede ”sakkyndige” og fagautoriserte forståsegpåere avgjøre graden av min tilregnelighet, slik at jeg eventuelt ikke kan stilles til ansvar for ting jeg sier og gjør? Og i hvilken grad åpner dette uante muligheter for spekulasjon og utnyttelse?

Hvor har de blitt av i dag, alle de som når de blir tatt med buksene nede, ikke har noe annet å skylde på enn sin egen dumhet? Har de utgått på dato, de som ærlig innrømmer: Det var rett og slett min skyld, det som hendte? Jeg tar ansvaret, uten forbehold og formildende omstendigheter. Når ble det egentlig politisk korrekt å gå på akkord med sin egen samvittighet?

For den ydmyke, angrende synder finnes det både nåde og tilgivelse. Juridisk sett kan en slik uforbeholden tilståelse også gi rom for både oppreisning og strafferabatt, da det baserer seg på en klar erkjennelse av de faktiske forhold. Men den som tyr til det urgamle diagnostiseringstrikset fra Edens hage, vil nok i økende grad også slite med et troverdighetsproblem.

Det elendige regnværet

Regnet plasker ned utenfor stuevinduet mitt. Som den vaskeekte nordmann jeg er, forbanner jeg stille den dårlige norske sommeren som hindrer meg i å fullføre min nøye planlagte flislegging av terrassen. Og så akkurat nå da, selvfølgelig! Full av oppgitt selvmedlidenhet og irritasjon over upålitelige norske værmeldere som spolerer våre feriesysler, trakter jeg meg en velfortjent kopp Fairtrade-kaffe mens jeg setter meg godt til rette i godstolen. Jeg sender opp en tynn, liten bønn: "Kjære Gud, la det slutte å regne så JEG kan..."
Derfra tar jeg meg med noen få tastetrykk inn på dagens nyheter. Overskriftene skriker formelig imot meg:

”Så mange som 14 millioner mennesker anslås nå å være rammet av flomkatastrofen i Pakistan. Ifølge UNICEF er 6 millioner av disse barn, og 2,7 millioner av dem trenger akutt, livreddende hjelp. FN anslår at så mye som 1.600 mennesker kan ha mistet livet i katastrofen, men myndighetene opererer foreløpig med 1.343 som det ofisielle dødstallet.
Pakistanske katastrofemyndigheter sier at 1.588 mennesker har blitt skadet og 352.291 personer er reddet så langt. Mer enn 722.600 boliger og 4.600 landsbyer er skadet eller fullstendig utslettet av vannmassene, sier myndighetene ifølge CNN.” Sitat slutt.

Uffameg da, tenker jeg. Snakk om ubeleilig nedbør! Ubekvemmeligheten oversvømmer meg idet jeg taster meg hurtig videre. Videre til neste sjokktall fra flommen i Kina. Samt oversvømmelser i Sør-Europa. Alle som har mistet sine kjære, hjemmene sine, inntektsgrunnlaget sitt og maten sin. Nisifrede tall av menneskeskjebner som har helt andre bekymringer enn våte terrassefliser og defekte hårtørkere. Mennesker som ikke aner hva det vil si å klikke seg inn på Verdidebatt for å diskutere pavens skjegg, mens folk dør som fluer bare noen flytimer unna.

Kvalmen tar meg og sam- vittigheten gnager når jeg leser hva vi kristne synes å være opptatt av i en nødtynget verden som roper etter hjelp. Vi er så bedøvede av vår egen egoisme og navlebeskuelse, at vi knapt enser realitetene som skjuler seg bak tallenes tale. Vår immunitet mot ofrenes nødskrik gjennom media har suksessivt gjort oss skammelig apatiske, følelsesløse og handlingslammet. Om vi får det aldri så mye servert med fete krigstyper og tårevåte barneøyne, klarer vi rett og slett ikke å ta inn over oss all den fortvilelsen dette representerer. Som strutsen på hodet i sanden famler vi oss fram til en slags moralsk og teologisk plausibel forklaring om at vi selvsagt er inkapable til å hjelpe alle. Ingen forventer da det av oss? Eller vi legger enkelt og greit ansvaret over på Gud og Bistandsministeren. Eller misjonærene, for den saks skyld… Samtidig gnåler vi videre over våre små og store luksusproblemer.

Jeg føler meg ærlig talt som presten eller levitten som så det nedslåtte offeret ligge der ved veien, men som nøyer seg med litt hoderystende kors og bevares før jeg haster videre til viktigere ærender. Når skal vi egentlig stoppe opp for det som den barmhjertige samaritanen gjorde? Vi som knapt gidder å bry oss om de som ligger mer eller mindre utslåtte i vår umiddelbare nærhet.

Og hvem bryr seg egentlig om mine meninger, så lenge jeg lar terrasseflisene og kaffekoppen i godstolen gå foran min neste?

Men nå klarner det endelig litt opp… I hvert fall utenfor.

En sporvogn til besvær – 3.og forhåpentlig siste del!

Da har det under skjedd, som svært få inntil nylig ikke holdt for sannsynlig:

NSB har unnlatt å svare på min advokats brev, som på nytt påklaget den frenetisk strenge bøteleggingen av min skjebnesvangre togtur den 9.mars i år. Historien for øvrig er å lese her på bloggen, hhv under april (27) og juni (25).

3-ukers fristen har nå utgått for tilsvar fra NSBs side. I henhold til min advokat kan saken dermed regnes for avsluttet!

NSB har til nå imidlertid ikke engang giddet å sende et svar om hvor saken står. Det sier vel sitt om kundeservice-kontoret ved statsbanene, som garantert har flere og mer presserende saker liggende i bunken i disse travle høstdager. Dette regner jeg med at min fremragende sakfører i Help Forsikring AS nok har spekulert i, og vunnet på NSBs byråkratiske sommel. En genistrek, spør du meg.

Vår seier over det mektige NSB-uvesenet viser med all tydelighet at man faktisk ikke behøver å legge seg flat for urettferdigheten – selv om det i dette tilfellet kun dreide seg om en skarve tusenlapp. Den moralske seieren og hevet selvfølelse er selvsagt av langt større verdi. Så stor at den jamen fortjener en aldri så liten feiring.

Champagne-glasset er hevet og stemningen er upåklagelig!