Når det ikke skjer…

Som tros-og pinsepredikant har jeg mange ganger erfart guddommelig helbredelse i andres liv så vel som i mitt eget. Dette er noe jeg har trodd på, forkynt og praktisert gjennom 30 år og gjør det fortsatt. Aller helst vil jeg tale om de undere jeg faktisk har sett skje, der sykdommer og smerter har forsvunnet på mirakuløst vis, og der en håpløs situasjon fikk en ”happy ending” til Guds ære. Senest før jul opplevde vi dette skje med en av våre nære venner.

Men jeg ville ikke vært ærlig hvis jeg ikke samtidig erklærte min tvil, sorg og frustrasjon over de tilfellene der det ikke endte med helbredelse. Til tross for iherdig bønn og faste, gudsnærvær og salveolje, tro og proklamasjoner har jeg helt til nylig opplevd å se små barn dø fra sine troende foreldre i kreft og andre sykdommer. Det har vært tett mellom tårevåte begravelser og sykeleier. Noen har strukket seg over lang tid, og alle gode krefter har vært mobilisert for at helbredelse skulle komme til den syke. Som troende gjorde vi alt vi kunne. Likevel gikk det ikke som vi ønsket. Hvorfor, Gud? Himmelen er ofte øredøvende taus..

Personlig finner jeg ingen god forklaring på at småbarn skal rives fra sine nærmeste kjære i meningsløse, smertefulle dødsprosesser. Det vi imidlertid til gjengjeld har opplevd å se hos de sørgende, er en fantastisk trøst og fred midt i sorgen og at de har fått kraft til å leve videre – både under og etter lidelsen.

Som kristne har vi også det beste i vente på den andre siden, og Han har aldri lovet oss noen smertefri tilværelse i dette livet. Men mange opplever også at de blir trukket inn i et avhengighetsforhold av Gud gjennom sykdom, og at man blir løftet i sitt indre menneske. Dette opplevde jeg selv da jeg hadde kreft for noen år tilbake. Å oppleve at Gud taler og åpenbarer seg personlig for en i slike krisesituasjoner er da også sannelig et mirakel..

Men selv om vi til tider blir svar skyldige hvorfor miraklene uteblir, kommer jeg aldri til å basere min tro på negative erfaringer. Min tro på helbredelse, som jeg vet jeg deler med svært mange, er fundert på Guds ord alene og Jesu Kristi fullbrakte forsoningsverk. Jesus sa jo at vi som tror skal helbrede syke og oppvekke døde.

Men ingen av oss kan utføre mirakler i egen kraft. Vi kan bare fortsette trofast å gjøre det vi faktisk kan gjøre: Be, tro og nyttiggjøre oss all tilgjengelige medisinsk ekspertise - og å være nær hverandre gjennom krisene. Det vi ikke rår over er det bare Gud alene som kan gjøre – utenfor vårt ansvarsområde. Han er Helbrederen og den som råder over liv og død. Ikke vi.