Den horisontale utfordring

”No line at the horizon” (U2)

Da jeg gikk på grunnskolen, lærte vi om pronomen i grammatikken. Noe av det jeg virkelig måtte pugge for å lære meg, var det læreren så fint kalte for ”det resiproke pronomen”: Hverandre. Så enkelt – men likevel så vanskelig å lære.

I dag cirka 40 år senere, synes jeg å merke at jeg fortsatt strever med å lære. Ikke så mye med grammatikken lenger, men snarere med den dimensjonen som angår ”hverandre” – meg selv i forhold til de andre rundt meg. Og helt alene er jeg visst ikke om dette heller. Som kristne blir vi lett individualistiske og navlebeskuende i vår egen salige verden. ”Når eg og Jesus aleine er, den beste stunda på jorda er”, synges det i bedehussangen. Og det med rette: Det personlige hjerteforholdet til Jesus er faktisk det viktigste i mitt liv. Han elsker meg og forstår meg som ingen annen. Aldri misforståelser, bebreidelser eller problemer der i gården. Gud og jeg finner alltids ut av det med hverandre - vi ordner opp i lønnkammerets stillhet og ensomhet. Djevelen er faktisk heller ikke det store problemet. Han er jo allerede beseiret på korset! Denne herlige sannhet proklameres også både titt og ofte med velbegrunnet frimodighet og begeistring.

Verre er det da imidlertid med ”bakkemannskapet” – alle oss brødre og søstre i Herren, samt våre øvrige medvandrere. Langs den horisontale linjen skal det ofte ikke mye til før ting skjærer seg. Noen har ikke før kommet ut av det herlige bønnemøtet eller den åndsfylte fornyelseskonferansen, før man i neste stund ryker uklar med hverandre for bagateller. Og skjer det ikke gjennom heftige meningsutvekslinger og følelsesladede konfrontasjoner, sverger noen til den mer stilltiende, utfrysende og suksessivt distanserende varianten. Vi velger bort hverandre i friåndelighetens og individualismens hellige navn. Men dersom vi så lett velger bort det vi mest av alt er kalt til her i livet, er det da noe rart i at vi samtidig går glipp av det vi kanskje mest av alt trenger: Kjærlighet til hverandre?

Det er et alarmerende tankekors og tragisk paradoks at vi som kristne med største selvfølgelighet kan stå med hendene løftet i lovsang, samtidig som vi kan tviholde på antipatier og forakt for andre. Er det virkelig mulig å erklære sin dype kjærlighet og hengivelse til Herren i gudstjenesten og lytte andektig til søndagens preken – alt mens vi uanfektet kan tillate oss å vedlikeholde en og annen skjult konflikt med vår neste? Vi fokuserer så selvfølgelig lett på den oppadgående, vertikale veien til Gud. Intet i veien med det. Men altfor ofte går det dessverre på bekostning av den horisontale linjen mellom oss som mennesker. Og her er det så visst ingen automatikk eller snarveier: Vi bærer alle et ansvar for å jobbe med oss selv og våre menneskelige relasjoner, uansett hvor salvet og ortodokse vi enn måtte mene oss å være på det ”åndelige” området. Hvis ikke kan det uvilkårlig få skjebnesvangre konsekvenser.

Som en næringsdrivende venn av meg sa: ”Det hadde vært greit å drive butikk, hadde det ikke vært for alle disse elendige kundene hele tiden!” Greit nok å være med i menigheten også – om ikke det var for alle de slitsomme vriompeisene jeg strengt tatt synes jeg kan klare meg uten. Noen velger likeså godt å kutte ut hele greia ved å henfalle til et slags åndelig singelliv, uten andre å forholde seg nært til i et felleskap. Som en reservert ånds-eremitt, en kristen struts med hodet i sanden. Tenk om livet var så enkelt…

Apostelen Johannes sa: ”Hvordan kan du hate din bror som du har sett, og samtidig elske Gud som du ikke har sett?”(1).”Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket”(2). Våre idealer er det ingenting å si på: Vår enhet og innbyrdes kjærlighet skal kunne føre verden til tro. (3) Troen på vekkelse virker også å være intakt. Men ofte er det et hav mellom våre frimodig uttalte bekjennelser og vårt daglige liv. Gode vennskap og samarbeidsrelasjoner brytes iblant oss på grunn av småbagateller, som gudløse hedninger iblant ser ut til å ordne opp i seg imellom på en bedre måte enn oss ”frelste”. Kanskje stikker ikke vår åndelighet så dypt i oss allikevel, når det kommer til det ”resiproke” – livet med HVERANDRE?

Det nye testamentet forteller med overraskende ærlighet om de store apostlene Paulus og Barnabas, som midt oppe i vekkelse og hellig misjonsiver dro i hver sin retning etter et skarpt og opprivende ordskifte (4). Korinterne talte i tunger og profeterte, men avholdt samtidig rettsaker mot hverandre (5). Med skam å melde må vi medgi at tilstandene ikke har blitt så veldig mye bedre på vår hjemmebane 2000 år etter. Fortsatt er både prest og menigmann, leg og lærd like utsatt. Relasjonene våre har kanskje aldri vært skjørere og mer krevende enn idag. Samtidig er det jo nettopp relasjonenes vanskelige kunst vi er kalt til som mennesker. Dette vi er så smertelig avhengige av, men kanskje er aller svakest på å få til: Samfunnet med hverandre. At det i vår opplyste, siviliserte verden fortsatt florerer krig, uforsonlighet og konflikter bør være en troverdig dokumentasjon på at det her ikke bare dreier seg om diplomatiske teknikker. Som mennesker utfordres vi mest av alt på de svikefulle kreftene i vår egen, falne natur.

Jo da, den gode viljen er der. Men vår menneskelige natur er desto mer gjenstridig og sårbar. Skal vi unngå å havne i den falske åndelighetens hykleri, er vi avhengige av å leve i tilgivelsens nåde og overbærenhet med hverandre, samtidig som vi våger å være bånn ærlige med oss selv. Faktisk består Paulus`brever ikke bare av læremessig teologi. Over halvparten er praktiske formaninger og undervisning om hvordan vårt gudsliv må få konsekvenser for våre mellommenneskelige relasjoner, og om hvordan vi skal takle utfordringer i møte med hverandre i hverdagen. Han sa også et og annet om å tale med menneskers og englers tunger, og ha tro som flytter fjell. Men uten kjærlighet gagnet det ham intet! (6) Sagt på en annen måte: Våre gudsopplevelser og teologi kan ikke bare få konsekvenser for vårt private, åndelige liv. De må også ansvarliggjøre oss til ærlige, resiproke prosesser som kan bringe gudgitte løsninger og endringer for våre ekteskap og vennskap, i menighet og på arbeidsplass.

På samme måte blir det også den andre veien: Dersom jeg er villig til å skvære opp med min bror, tilgi og selv be om tilgivelse, vil dette forløse en himmelsk sanksjon og velsignelse inn i mitt liv. Hvis vi derimot mener at lettvinte relasjonsbrudd er akseptabel standard for oss som kristne, har vi lagt oss på et lavmål som harmonerer svært dårlig med ånden i den tro vi forfekter. Kanskje ser også Jesus nøyere på dette enn vi har vært villige til å innrømme? Når Mesteren underviser om relasjonskonflikter, sier Han: ”Alt det dere binder på jorden skal være bundet i det himmelske. Og alt det dere løser på jorden, skal være løst i det himmelske.” (7). Han sier også: ”Om du bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror.”(8)

Våre relasjoner påvirker altså åndelige mekanismer som har makt til å binde eller frigjøre atmosfæren rundt oss. Vekkelse kommer nemlig ikke til oss bare den vertikale veien, men også den horisontale. Jesus møtte Satan i samtale med Peter. Og Peter møtte Gud! Ofte er det på vår egen hjemmearena at vi møter våre tøffeste utfordringer som kristne. Og paradoksalt nok er det nettopp i interaksjonen med hverandre at vi framfor noe får erfare sannheten i Pauli ord: ”Vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter.”(9). Som en så treffende sa: ”Ikke rart at Jesus selv bedyrer at Han vil være midt iblant oss når to eller tre er samlet – da kan man saktens trenge forsterket vakthold!” Det er nemlig bare i det enkle og ærlige møtet med hverandre som medmennesker at vår åndelighet viser sin sanne karakter. Bare der får vi møte oss selv slik vi egentlig er. Hvis vi tør..

Skrifthenvisninger: 1) 1Joh.4:20 2) 1Joh.2:9 3) Joh 13:35 4) Apgj.15:36-39 5) 1Kor 6:7 6) 1Kor 13:1-2 7) Matt.18:18 8) Matt.5:23 9) Efes.6:12