Hva er det med Tom?

Norges desidert mest omdiskuterte fotballtrener er atter i vinden. Når sant skal sies har han vel ikke vært mange dagene i leveggen av gangen, før det igjen blåser full storm i tabloidmediene rundt treneren alle vil ha, men som ingen ser ut til å ville beholde…
Sjelden har vel ordtaket ”Ta ballen, ikke mannen!” vært mer aktuelt å anvende enn i dette mediesirkuset rundt en personlighet mange synes å mene det er ok å skyte på, heller enn selv å skyte ballen i mål. Det er lenge siden norsk idrett var lek og moro. Nå er det ramme alvor og på livet løs.

Jeg kjenner ikke Tom Nordlie. Derfor er jeg heller ikke habil til å diskutere hans person. I disse tider kan for øvrig den jobben trygt overlates til sjefssynserne i kulørmediene og Toms hyklerske kolleger fra scenen under Idrettsgallaen. Den som roper høyest blir hørt uansett.

Det jeg derimot finner interessant, og som også er mitt anliggende med disse linjer, er selve fenomenet Tom. Derfor bruker jeg heretter Tom som syndrom-begrep som dermed kan være kompatibelt med flere som uredde stikker nesa fram i vårt samfunn: Tøff ledertype, dyktig og sterk, attraktiv i jobbsammenheng, profesjonell og målrettet. Elsket og hatet, likt og mislikt, ønsket og foraktet, respektert og vraket. Politisk ukorrekt, skarp i kantene og røff i stilen ruver han i terrenget. Polariteten bak kulissene er stor for den røslige karen de fleste har meninger om.

Men uheldigvis for den gjengse Ola Nordmann og hans nærmeste allierte, mr.Jante, har han to andre skjebnesvangre egenskaper: For det første har han et tøft ytre, kombinert med en svært direkte og verbal uttrykksmåte. For det andre: Han er av kjøtt og blod. Dvs. mannen har følelser. Ikke bare uhemmet kroppsspråk som uttrykker alt fra rasende sinne til ellevill begeistring, men finhårige følelser som tidvis kommer til overflaten når han og hans nærmeste har lidd uberettiget overlast. Den store, maskuline sluggeren kan faktisk bli såret, skuffet og indignert han også. Han er ikke laget av stein, selv om den harde fasaden tåler litt av hvert.

Det må brukes mot ham. Hans styrke blir hans svakhet når den ikke taler til hans fordel. Start, Viking, Lillestrøm, Vålerenga, Kongsvinger og Fredrikstad ønsker seg suksessfulle trenere de kan bruke og kaste, samtidig som de helst skal si så lite som mulig og legge seg flate for proletariatets diktatur. Det gjør ikke Tom. Han sier ifra – på godt og vondt. Han er bånn ærlig. Det er ikke bra. Han er på ufravikelig kollisjonskurs med Jante Sportsidiot, som selvsagt bruker den illojale jungeltelegrafen og medias tabloidkåtskap i all sin nådeløse gru - og for alt det er verdt - til å få ham bort og vekk. Samtidig får Tom selvsagt skylda. Det skulle da også bare mangle. Ingen kan da på samme tid se ut som ham, ha suksessfull merittliste, attpåtil leve godt av det og samtidig slippe unna med det når det oppstår problemer og målene ikke nåes. Da ropes det ”ulv” og mannen er ufredet vilt.

Det er noe i meg som liker Tom. Jeg har litt sansen for den store, snille gutten som opptrer som en tam St.Bernhardshund i TV-intervjuene, men som i neste sving kan skjelle og smelle som en terrier til eliteseriegutta i garderoben når laget leder ved pause: ”Skjønner dere ikke at jeg vet at dere har mye mer inne? Det er jo derfor jeg kjefter her! Se til @#& å få det ut! Nå går vi ut og tar`em!” Han gir alltid maks og sparer seg ikke. Om det er med en slags kalkulert risiko, vites ikke. Men han kjenner spillereglene: Uansett må han bære konsekvensene av å være seg selv. På godt og vondt. Derfor skjærer det seg også både ofte og grundig.

Veien fra ”Hosianna” til ”Korsfest” er skremmende kort.
Eller som Tom selv sa det ved en anledning: "Jeg var geni i november, idiot i juli og frelser i september. Men for å sitere dama som ringte til Viking: 'Det fins bare én frelser'. Og da mente hun ikke meg..!"

Når det ikke skjer…

Som tros-og pinsepredikant har jeg mange ganger erfart guddommelig helbredelse i andres liv så vel som i mitt eget. Dette er noe jeg har trodd på, forkynt og praktisert gjennom 30 år og gjør det fortsatt. Aller helst vil jeg tale om de undere jeg faktisk har sett skje, der sykdommer og smerter har forsvunnet på mirakuløst vis, og der en håpløs situasjon fikk en ”happy ending” til Guds ære. Senest før jul opplevde vi dette skje med en av våre nære venner.

Men jeg ville ikke vært ærlig hvis jeg ikke samtidig erklærte min tvil, sorg og frustrasjon over de tilfellene der det ikke endte med helbredelse. Til tross for iherdig bønn og faste, gudsnærvær og salveolje, tro og proklamasjoner har jeg helt til nylig opplevd å se små barn dø fra sine troende foreldre i kreft og andre sykdommer. Det har vært tett mellom tårevåte begravelser og sykeleier. Noen har strukket seg over lang tid, og alle gode krefter har vært mobilisert for at helbredelse skulle komme til den syke. Som troende gjorde vi alt vi kunne. Likevel gikk det ikke som vi ønsket. Hvorfor, Gud? Himmelen er ofte øredøvende taus..

Personlig finner jeg ingen god forklaring på at småbarn skal rives fra sine nærmeste kjære i meningsløse, smertefulle dødsprosesser. Det vi imidlertid til gjengjeld har opplevd å se hos de sørgende, er en fantastisk trøst og fred midt i sorgen og at de har fått kraft til å leve videre – både under og etter lidelsen.

Som kristne har vi også det beste i vente på den andre siden, og Han har aldri lovet oss noen smertefri tilværelse i dette livet. Men mange opplever også at de blir trukket inn i et avhengighetsforhold av Gud gjennom sykdom, og at man blir løftet i sitt indre menneske. Dette opplevde jeg selv da jeg hadde kreft for noen år tilbake. Å oppleve at Gud taler og åpenbarer seg personlig for en i slike krisesituasjoner er da også sannelig et mirakel..

Men selv om vi til tider blir svar skyldige hvorfor miraklene uteblir, kommer jeg aldri til å basere min tro på negative erfaringer. Min tro på helbredelse, som jeg vet jeg deler med svært mange, er fundert på Guds ord alene og Jesu Kristi fullbrakte forsoningsverk. Jesus sa jo at vi som tror skal helbrede syke og oppvekke døde.

Men ingen av oss kan utføre mirakler i egen kraft. Vi kan bare fortsette trofast å gjøre det vi faktisk kan gjøre: Be, tro og nyttiggjøre oss all tilgjengelige medisinsk ekspertise - og å være nær hverandre gjennom krisene. Det vi ikke rår over er det bare Gud alene som kan gjøre – utenfor vårt ansvarsområde. Han er Helbrederen og den som råder over liv og død. Ikke vi.

Årets kulde-fredspris

... går i år til parkeringsvakt nummer 1748 i Oslo Kommune, for sin iherdige innsats og brennende nidkjærhet i tjenesten under ekstremt kalde forhold.

Undertegnede var i går kveld ute på ærefullt oppdrag med å levere en varmeovn til en sårt trengende student på Majorstua. I over 20 minusgrader tok min trofaste Mazda 6 meg til enden av Thereses gate, der det er en 10 meter stor vendeplass som daglig benyttes til av-og pålessing av varer. Her parkerte jeg delvis oppe på fortauskanten med blinkende varselslamper som signaliserte at jeg slettes ikke hadde til hensikt å stå parkert, men snarere avlevere varer.

Leveransen tok cirka 2 minutter, og da jeg kom tilbake til bilen hadde han allerede skrevet boten og lagt den i vinduet. Udyret hadde altså ligget i buskaset som en annen paparazzi og ventet på sitt snitt til å innkassere kveldens provisjonsgrunnlag og påskjønnelse fra Oslo Kommune. Mine febrilske gestikuleringer mens frostrøyken stod ut av kjeften på meg, bidro tydeligvis bare til en ekstra advarsel om trussel mot offentlig tjenestemann. Øvrige verbale utblåsninger og påtrengte fysiske utageringer ble foretatt i enerom etter å ha kjørt fra åstedet.

Som skattebetaler til Oslo kommune måtte jeg bare gratulere den overivrige siddis med vel utført tjeneste - med lovens bokstav på sin side og uten å gi meg mulighet til å reversere prosessen eller forsvare meg på noen som helst måte. I tillegg til dekning av transportkostnader og ideell innsats måtte jeg selvsagt bøte med 500 kroner til statskassa for denne min heltedåd i vinterkulda.

Medmenneskelig ansvar i kuldeperioden, my ass...

Den horisontale utfordring

”No line at the horizon” (U2)

Da jeg gikk på grunnskolen, lærte vi om pronomen i grammatikken. Noe av det jeg virkelig måtte pugge for å lære meg, var det læreren så fint kalte for ”det resiproke pronomen”: Hverandre. Så enkelt – men likevel så vanskelig å lære.

I dag cirka 40 år senere, synes jeg å merke at jeg fortsatt strever med å lære. Ikke så mye med grammatikken lenger, men snarere med den dimensjonen som angår ”hverandre” – meg selv i forhold til de andre rundt meg. Og helt alene er jeg visst ikke om dette heller. Som kristne blir vi lett individualistiske og navlebeskuende i vår egen salige verden. ”Når eg og Jesus aleine er, den beste stunda på jorda er”, synges det i bedehussangen. Og det med rette: Det personlige hjerteforholdet til Jesus er faktisk det viktigste i mitt liv. Han elsker meg og forstår meg som ingen annen. Aldri misforståelser, bebreidelser eller problemer der i gården. Gud og jeg finner alltids ut av det med hverandre - vi ordner opp i lønnkammerets stillhet og ensomhet. Djevelen er faktisk heller ikke det store problemet. Han er jo allerede beseiret på korset! Denne herlige sannhet proklameres også både titt og ofte med velbegrunnet frimodighet og begeistring.

Verre er det da imidlertid med ”bakkemannskapet” – alle oss brødre og søstre i Herren, samt våre øvrige medvandrere. Langs den horisontale linjen skal det ofte ikke mye til før ting skjærer seg. Noen har ikke før kommet ut av det herlige bønnemøtet eller den åndsfylte fornyelseskonferansen, før man i neste stund ryker uklar med hverandre for bagateller. Og skjer det ikke gjennom heftige meningsutvekslinger og følelsesladede konfrontasjoner, sverger noen til den mer stilltiende, utfrysende og suksessivt distanserende varianten. Vi velger bort hverandre i friåndelighetens og individualismens hellige navn. Men dersom vi så lett velger bort det vi mest av alt er kalt til her i livet, er det da noe rart i at vi samtidig går glipp av det vi kanskje mest av alt trenger: Kjærlighet til hverandre?

Det er et alarmerende tankekors og tragisk paradoks at vi som kristne med største selvfølgelighet kan stå med hendene løftet i lovsang, samtidig som vi kan tviholde på antipatier og forakt for andre. Er det virkelig mulig å erklære sin dype kjærlighet og hengivelse til Herren i gudstjenesten og lytte andektig til søndagens preken – alt mens vi uanfektet kan tillate oss å vedlikeholde en og annen skjult konflikt med vår neste? Vi fokuserer så selvfølgelig lett på den oppadgående, vertikale veien til Gud. Intet i veien med det. Men altfor ofte går det dessverre på bekostning av den horisontale linjen mellom oss som mennesker. Og her er det så visst ingen automatikk eller snarveier: Vi bærer alle et ansvar for å jobbe med oss selv og våre menneskelige relasjoner, uansett hvor salvet og ortodokse vi enn måtte mene oss å være på det ”åndelige” området. Hvis ikke kan det uvilkårlig få skjebnesvangre konsekvenser.

Som en næringsdrivende venn av meg sa: ”Det hadde vært greit å drive butikk, hadde det ikke vært for alle disse elendige kundene hele tiden!” Greit nok å være med i menigheten også – om ikke det var for alle de slitsomme vriompeisene jeg strengt tatt synes jeg kan klare meg uten. Noen velger likeså godt å kutte ut hele greia ved å henfalle til et slags åndelig singelliv, uten andre å forholde seg nært til i et felleskap. Som en reservert ånds-eremitt, en kristen struts med hodet i sanden. Tenk om livet var så enkelt…

Apostelen Johannes sa: ”Hvordan kan du hate din bror som du har sett, og samtidig elske Gud som du ikke har sett?”(1).”Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket”(2). Våre idealer er det ingenting å si på: Vår enhet og innbyrdes kjærlighet skal kunne føre verden til tro. (3) Troen på vekkelse virker også å være intakt. Men ofte er det et hav mellom våre frimodig uttalte bekjennelser og vårt daglige liv. Gode vennskap og samarbeidsrelasjoner brytes iblant oss på grunn av småbagateller, som gudløse hedninger iblant ser ut til å ordne opp i seg imellom på en bedre måte enn oss ”frelste”. Kanskje stikker ikke vår åndelighet så dypt i oss allikevel, når det kommer til det ”resiproke” – livet med HVERANDRE?

Det nye testamentet forteller med overraskende ærlighet om de store apostlene Paulus og Barnabas, som midt oppe i vekkelse og hellig misjonsiver dro i hver sin retning etter et skarpt og opprivende ordskifte (4). Korinterne talte i tunger og profeterte, men avholdt samtidig rettsaker mot hverandre (5). Med skam å melde må vi medgi at tilstandene ikke har blitt så veldig mye bedre på vår hjemmebane 2000 år etter. Fortsatt er både prest og menigmann, leg og lærd like utsatt. Relasjonene våre har kanskje aldri vært skjørere og mer krevende enn idag. Samtidig er det jo nettopp relasjonenes vanskelige kunst vi er kalt til som mennesker. Dette vi er så smertelig avhengige av, men kanskje er aller svakest på å få til: Samfunnet med hverandre. At det i vår opplyste, siviliserte verden fortsatt florerer krig, uforsonlighet og konflikter bør være en troverdig dokumentasjon på at det her ikke bare dreier seg om diplomatiske teknikker. Som mennesker utfordres vi mest av alt på de svikefulle kreftene i vår egen, falne natur.

Jo da, den gode viljen er der. Men vår menneskelige natur er desto mer gjenstridig og sårbar. Skal vi unngå å havne i den falske åndelighetens hykleri, er vi avhengige av å leve i tilgivelsens nåde og overbærenhet med hverandre, samtidig som vi våger å være bånn ærlige med oss selv. Faktisk består Paulus`brever ikke bare av læremessig teologi. Over halvparten er praktiske formaninger og undervisning om hvordan vårt gudsliv må få konsekvenser for våre mellommenneskelige relasjoner, og om hvordan vi skal takle utfordringer i møte med hverandre i hverdagen. Han sa også et og annet om å tale med menneskers og englers tunger, og ha tro som flytter fjell. Men uten kjærlighet gagnet det ham intet! (6) Sagt på en annen måte: Våre gudsopplevelser og teologi kan ikke bare få konsekvenser for vårt private, åndelige liv. De må også ansvarliggjøre oss til ærlige, resiproke prosesser som kan bringe gudgitte løsninger og endringer for våre ekteskap og vennskap, i menighet og på arbeidsplass.

På samme måte blir det også den andre veien: Dersom jeg er villig til å skvære opp med min bror, tilgi og selv be om tilgivelse, vil dette forløse en himmelsk sanksjon og velsignelse inn i mitt liv. Hvis vi derimot mener at lettvinte relasjonsbrudd er akseptabel standard for oss som kristne, har vi lagt oss på et lavmål som harmonerer svært dårlig med ånden i den tro vi forfekter. Kanskje ser også Jesus nøyere på dette enn vi har vært villige til å innrømme? Når Mesteren underviser om relasjonskonflikter, sier Han: ”Alt det dere binder på jorden skal være bundet i det himmelske. Og alt det dere løser på jorden, skal være løst i det himmelske.” (7). Han sier også: ”Om du bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror.”(8)

Våre relasjoner påvirker altså åndelige mekanismer som har makt til å binde eller frigjøre atmosfæren rundt oss. Vekkelse kommer nemlig ikke til oss bare den vertikale veien, men også den horisontale. Jesus møtte Satan i samtale med Peter. Og Peter møtte Gud! Ofte er det på vår egen hjemmearena at vi møter våre tøffeste utfordringer som kristne. Og paradoksalt nok er det nettopp i interaksjonen med hverandre at vi framfor noe får erfare sannheten i Pauli ord: ”Vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter.”(9). Som en så treffende sa: ”Ikke rart at Jesus selv bedyrer at Han vil være midt iblant oss når to eller tre er samlet – da kan man saktens trenge forsterket vakthold!” Det er nemlig bare i det enkle og ærlige møtet med hverandre som medmennesker at vår åndelighet viser sin sanne karakter. Bare der får vi møte oss selv slik vi egentlig er. Hvis vi tør..

Skrifthenvisninger: 1) 1Joh.4:20 2) 1Joh.2:9 3) Joh 13:35 4) Apgj.15:36-39 5) 1Kor 6:7 6) 1Kor 13:1-2 7) Matt.18:18 8) Matt.5:23 9) Efes.6:12