Hva er det med Tom?

Norges desidert mest omdiskuterte fotballtrener er atter i vinden. Når sant skal sies har han vel ikke vært mange dagene i leveggen av gangen, før det igjen blåser full storm i tabloidmediene rundt treneren alle vil ha, men som ingen ser ut til å ville beholde…
Sjelden har vel ordtaket ”Ta ballen, ikke mannen!” vært mer aktuelt å anvende enn i dette mediesirkuset rundt en personlighet mange synes å mene det er ok å skyte på, heller enn selv å skyte ballen i mål. Det er lenge siden norsk idrett var lek og moro. Nå er det ramme alvor og på livet løs.

Jeg kjenner ikke Tom Nordlie. Derfor er jeg heller ikke habil til å diskutere hans person. I disse tider kan for øvrig den jobben trygt overlates til sjefssynserne i kulørmediene og Toms hyklerske kolleger fra scenen under Idrettsgallaen. Den som roper høyest blir hørt uansett.

Det jeg derimot finner interessant, og som også er mitt anliggende med disse linjer, er selve fenomenet Tom. Derfor bruker jeg heretter Tom som syndrom-begrep som dermed kan være kompatibelt med flere som uredde stikker nesa fram i vårt samfunn: Tøff ledertype, dyktig og sterk, attraktiv i jobbsammenheng, profesjonell og målrettet. Elsket og hatet, likt og mislikt, ønsket og foraktet, respektert og vraket. Politisk ukorrekt, skarp i kantene og røff i stilen ruver han i terrenget. Polariteten bak kulissene er stor for den røslige karen de fleste har meninger om.

Men uheldigvis for den gjengse Ola Nordmann og hans nærmeste allierte, mr.Jante, har han to andre skjebnesvangre egenskaper: For det første har han et tøft ytre, kombinert med en svært direkte og verbal uttrykksmåte. For det andre: Han er av kjøtt og blod. Dvs. mannen har følelser. Ikke bare uhemmet kroppsspråk som uttrykker alt fra rasende sinne til ellevill begeistring, men finhårige følelser som tidvis kommer til overflaten når han og hans nærmeste har lidd uberettiget overlast. Den store, maskuline sluggeren kan faktisk bli såret, skuffet og indignert han også. Han er ikke laget av stein, selv om den harde fasaden tåler litt av hvert.

Det må brukes mot ham. Hans styrke blir hans svakhet når den ikke taler til hans fordel. Start, Viking, Lillestrøm, Vålerenga, Kongsvinger og Fredrikstad ønsker seg suksessfulle trenere de kan bruke og kaste, samtidig som de helst skal si så lite som mulig og legge seg flate for proletariatets diktatur. Det gjør ikke Tom. Han sier ifra – på godt og vondt. Han er bånn ærlig. Det er ikke bra. Han er på ufravikelig kollisjonskurs med Jante Sportsidiot, som selvsagt bruker den illojale jungeltelegrafen og medias tabloidkåtskap i all sin nådeløse gru - og for alt det er verdt - til å få ham bort og vekk. Samtidig får Tom selvsagt skylda. Det skulle da også bare mangle. Ingen kan da på samme tid se ut som ham, ha suksessfull merittliste, attpåtil leve godt av det og samtidig slippe unna med det når det oppstår problemer og målene ikke nåes. Da ropes det ”ulv” og mannen er ufredet vilt.

Det er noe i meg som liker Tom. Jeg har litt sansen for den store, snille gutten som opptrer som en tam St.Bernhardshund i TV-intervjuene, men som i neste sving kan skjelle og smelle som en terrier til eliteseriegutta i garderoben når laget leder ved pause: ”Skjønner dere ikke at jeg vet at dere har mye mer inne? Det er jo derfor jeg kjefter her! Se til @#& å få det ut! Nå går vi ut og tar`em!” Han gir alltid maks og sparer seg ikke. Om det er med en slags kalkulert risiko, vites ikke. Men han kjenner spillereglene: Uansett må han bære konsekvensene av å være seg selv. På godt og vondt. Derfor skjærer det seg også både ofte og grundig.

Veien fra ”Hosianna” til ”Korsfest” er skremmende kort.
Eller som Tom selv sa det ved en anledning: "Jeg var geni i november, idiot i juli og frelser i september. Men for å sitere dama som ringte til Viking: 'Det fins bare én frelser'. Og da mente hun ikke meg..!"