Forskjell på folk..

Min gryende høstdepresjon forsvant merkelig nok som dugg for sola (som i dag har glimret med sitt fravær), da jeg til morgenkaffen leste dagens VG-oppslag om de 33 innesperrede gruvearbeiderne i Chile. Arbeidslaget har til nå sittet (u)trygt forvart en drøy kilometer under bakkenivå i 18 dager. Og utsiktene er ikke veldig oppløftende:

- Vi fikk fortalt dem at de ikke ville bli reddet før nasjonaldagen 18. september, og at vi håper å få dem ut før jul, sier landets helseminister, Jaime Manalich til nyhetsbyrået Reuters.
Ifølge Manalich tok mennene nyheten med fatning, men risikoen er til stede for at de kan oppleve å få depresjoner og angst.
Sannheten om hvor lang tid redningsarbeidet kan ta ble en stund holdt skjult de første dagene etter at de ble funnet, fordi redningsmannskapene fryktet at de ville miste håpet. Gjennom et borehull sender de nå anti-depressiva, drikkevann, mat, kortspill og rene klær ned i en liten sjakt.
- Det vil være naivt å tro at de vil klare å holde motet oppe i så lang tid, begrunner helseministeren.

Så langt dagens VG/Reuters.

Og her sitter jeg i stua mi, en stakkars middelaldrende norsk mann med mange gode år foran meg i verdens rikeste land. Jeg har presens status som langtidssykmeldt og er i tilleggnyoperert i et kne, selvforskyldt slitasjeskadet etter årevis med milelang asfaltløping.
Men som man reder, ligger man. Bare spør skipsreder John Fredriksen. Han blir visst syk rett som det er for tiden, han også. Men da er det jo bare å flagge ut - behagelig godt over bakkenivå..

Her hos Jørgen Hattemaker har psyken tidvis vært slakt nedadgående mot gruvesjakta, etter ukesvis i sommer uten joggesko på beina. Så her sitter jeg, en smule selvmedlidende og vartes opp av min hardtarbeidende frue, med beinet høyt på en krakk når jeg ikke i nødens time er oppe småsutrende og prøver krykkene. Alle fjernkontroller og livsnødvendige duppeditter er heldigvis betryggende innen rekkevidde. Men så er jeg visst ikke riktig bra sjøl heller..

Mine dystre utsikter er som følger: 1 uke på krykker og smertestillende, deretter 4-5 ukers forsiktig gange og mye hvile. Så kan jeg sakte, men sikkert prøve ut mine halvgamle maratonbein. I friluft over bakkenivå. Øvrige framtidsutsikter er også svært lovende. Seriøst. Det nasjonale og lokale hjelpekorpset står formelig i kø for å bistå meg med sine profesjonelle råd og vink. With a little help from my friends, som det heter..

Ute er det nok en dag med regnvær, og ifølge medie-værgudene spøker det visst nå alvorlig for et etterlengtet rekeparty på vår flislagte terrasse i helgen. Hvilken bombe! Depresjon kan man jo pådra seg av mindre. Så er det da litt synd på meg likevel..

Men dagen blir faktisk upåklagelig mindre dritdårlig av å lese om denne nedsotede gjengen på andre siden av kloden, hvis framtidsperspektiv er et mulig liv i dagslys etter jul! Snakk om å overvære sin egen begravelse! Joggeturer og 5 om dagen er det nok også så som så med langt der nede i dypet. Nettilgang og mobildekning likeså. Lengre ned er det vel vanskelig å komme – bokstavelig talt. Noen påskjønnelse for ufrivillig overtidsarbeid fra arbeidsgiver eller forsikringsselskap er nok neppe heller øverst på dagsorden der i gården.

På den annen side blir nok gutta iallfall noen ørner i kortspill og løsning av verdensproblemer, samt forhåpentligvis svært gode venner! Felles skjebne, felles trøst må vite. Snakkis i globalmediene har de jo også blitt, med de uante potensielle muligheter for rikdom og berømmelse dette kan åpne for når de formodentlig atter ser dagens lys. Neida, aldri så gærent at det ikke er godt for noe. Og hadde jeg først vært der i deres gruvestøvler, hadde jeg nok benyttet anledningen til å anmode forsyningslinjene om å få firt ned noen utsøkte flasker migrenevennlig Chilensk rødvin. Og i mangel av Chiles nasjonalsang om drøye tre uker, tipper jeg høyodds på at gruvegraverne nok etterhvert vil stemme i med gode, gamle: ”Always look at the bright side of life! Dadom-dadom-tidom-tidom...”

Her i huset traller imidlertid radioen ut muntre toner fra evigunge Finn Kalviks gamle slager, med den fremdeles hyperaktuelle teksten:

Så fortell ikke meg at du er ensom
Og at sola aldri når fram til deg!
Kom ta min hånd og bli med meg på en tur rundt i byen
Så vil du snart forstå at du tar fullstendig feil!

Takkesangen oppad er herved aktivert og lykkepillene forsvarlig gjemt innerst i skapet. Luksuskrisen er avblåst, og Faren Over-signalet runger med sine lange toner fredfullt innvendig for denne gang. Egentlig skal du jo ikke tåle så inderlig vel den ulykke som ikke rammer deg selv. Men i dag gjorde jeg visst et hederlig unntak. Dagens katastrofenyhet fra Chiles beksvarte gruveganger hjalp meg iallfall til å få et noe mer nyansert perspektiv på min egen, stillesittende tilværelse. Oppløftende, paradoksalt nok..

Visst er det forskjell på folk!