Det elendige regnværet

Regnet plasker ned utenfor stuevinduet mitt. Som den vaskeekte nordmann jeg er, forbanner jeg stille den dårlige norske sommeren som hindrer meg i å fullføre min nøye planlagte flislegging av terrassen. Og så akkurat nå da, selvfølgelig! Full av oppgitt selvmedlidenhet og irritasjon over upålitelige norske værmeldere som spolerer våre feriesysler, trakter jeg meg en velfortjent kopp Fairtrade-kaffe mens jeg setter meg godt til rette i godstolen. Jeg sender opp en tynn, liten bønn: "Kjære Gud, la det slutte å regne så JEG kan..."
Derfra tar jeg meg med noen få tastetrykk inn på dagens nyheter. Overskriftene skriker formelig imot meg:

”Så mange som 14 millioner mennesker anslås nå å være rammet av flomkatastrofen i Pakistan. Ifølge UNICEF er 6 millioner av disse barn, og 2,7 millioner av dem trenger akutt, livreddende hjelp. FN anslår at så mye som 1.600 mennesker kan ha mistet livet i katastrofen, men myndighetene opererer foreløpig med 1.343 som det ofisielle dødstallet.
Pakistanske katastrofemyndigheter sier at 1.588 mennesker har blitt skadet og 352.291 personer er reddet så langt. Mer enn 722.600 boliger og 4.600 landsbyer er skadet eller fullstendig utslettet av vannmassene, sier myndighetene ifølge CNN.” Sitat slutt.

Uffameg da, tenker jeg. Snakk om ubeleilig nedbør! Ubekvemmeligheten oversvømmer meg idet jeg taster meg hurtig videre. Videre til neste sjokktall fra flommen i Kina. Samt oversvømmelser i Sør-Europa. Alle som har mistet sine kjære, hjemmene sine, inntektsgrunnlaget sitt og maten sin. Nisifrede tall av menneskeskjebner som har helt andre bekymringer enn våte terrassefliser og defekte hårtørkere. Mennesker som ikke aner hva det vil si å klikke seg inn på Verdidebatt for å diskutere pavens skjegg, mens folk dør som fluer bare noen flytimer unna.

Kvalmen tar meg og sam- vittigheten gnager når jeg leser hva vi kristne synes å være opptatt av i en nødtynget verden som roper etter hjelp. Vi er så bedøvede av vår egen egoisme og navlebeskuelse, at vi knapt enser realitetene som skjuler seg bak tallenes tale. Vår immunitet mot ofrenes nødskrik gjennom media har suksessivt gjort oss skammelig apatiske, følelsesløse og handlingslammet. Om vi får det aldri så mye servert med fete krigstyper og tårevåte barneøyne, klarer vi rett og slett ikke å ta inn over oss all den fortvilelsen dette representerer. Som strutsen på hodet i sanden famler vi oss fram til en slags moralsk og teologisk plausibel forklaring om at vi selvsagt er inkapable til å hjelpe alle. Ingen forventer da det av oss? Eller vi legger enkelt og greit ansvaret over på Gud og Bistandsministeren. Eller misjonærene, for den saks skyld… Samtidig gnåler vi videre over våre små og store luksusproblemer.

Jeg føler meg ærlig talt som presten eller levitten som så det nedslåtte offeret ligge der ved veien, men som nøyer seg med litt hoderystende kors og bevares før jeg haster videre til viktigere ærender. Når skal vi egentlig stoppe opp for det som den barmhjertige samaritanen gjorde? Vi som knapt gidder å bry oss om de som ligger mer eller mindre utslåtte i vår umiddelbare nærhet.

Og hvem bryr seg egentlig om mine meninger, så lenge jeg lar terrasseflisene og kaffekoppen i godstolen gå foran min neste?

Men nå klarner det endelig litt opp… I hvert fall utenfor.